Dette er bare ment å være et ''artsbilde''. Av en ''hestmann'', for å være mer eksakt. Teksten er vel så ''viktig'' som bildet her; er vel den gamle journalisten i meg som ville på banen denne gangen.
Altså Hestmannen, beliggende midt på Polarsirkelen, og velkjent fra sagnet som omhandler denne viltre sønnen av Suliskongen, som en dag han kom ridende fikk øye på Vågakallens syv vakre døtre, pluss en like vakker lekamøy, i det de tok seg et bad i Vestfjorden. Dette var nok før vi nordboere fikk den rare ideen at en måtte ha klær på seg for å bade i sjøen, så synet var nok inspirerende for den kåte rytteren. Han satte etter dem; jentene la på sprang, søstrene syv kastet seg omsider ned på Helgelandskysten, men det ga den galloperende fyren blaffen i; han ville ha lekamøya. Pil skjøt han etter henne, Brønnøykongen kastet hatten sin; den ble gjennomhullet og alle vet hva den dalte ned som. Sola steig, alle ble til stein.....
Nok om det: Selv har jeg i et par år nå hatt lyst å komme meg til topps på denne kneisende toppen, som alle som seiler eller biler på Helgelandskysten har sett på avstand. I sommer ble det realisert, etter litt undersøkende virksomhet: Vi måtte jo finne ut hvordan vi skulle komme oss ut på det vi trodde het Hestmannøya. Det trodde de på turistkontoret i Rana også, og kunne bare hjelpe oss med rutetabeller.
Ved hjelp av disse og ei NAF-bilbok fant vi omsider ut at øya heter Nordselsøy, og at vi kunne komme oss dit med ferge fra Jektvik ved kystriksveien . Slik ble det, og etter at Rødøyløva var besteget, dro vi videre ut i havgapet. Bilen viste seg å være nødvendig, det er 6-7 kilometer å kjøre før en kan begynne på oppstigningen. Gutta på tur hadde vært der før oss, og Hjeltnes og co. beskrev turen som en skikkelig kosetur for tøffe karer. Det er det jo, men ikke for hvem som helst. Bratt oppover, luftig småklatring siste stykket, og ikke et sted for folk med høydeskrekk. Et par steder er ekstra ''dramatiske''. Et sted må en over et lite klippeutspring for å komme videre, og da hviler venstre fot på et punkt et par cm. fra en 600 meter dyp ''avgrunn''. Se heller til høyre da. På selve toppen må en over en 3-4 meter lang sti, 30-40 cm bred, der det stuper loddrett ned begge veier.
Ja,ja; hvis en holder tunga rett i munnen er dette en uforglemmelig tur !
To linkstasjoner passeres oppe i fjellet, noe som kanskje tar bort litt av følelsen av at en vandrer/klatrer i uberørt natur. Det fine med stasjonene er imidlertid at det er festet tau langs stien opp til dem. Særlig biten mellom de to stasjonene er vanvittig bratt, og tauet er godt å ha. Vi gikk til topps i over 25 varmegrader, det var tredje topptur på like mange dager, og vi måtte parkere hunden vår , en Border Collie-hvalp før den siste oppstigningen begynte. Ikke noe fjell for hunder, dette.
Må også ta med at da vi omsider kom ned igjen, var vi både sultne og tørste, og spurte de første vi møtte etter nærmeste butikk. DET fantes imidlertid ikke på øya, for å handle måtte en over til Tonnes på fastlandet. Så ta med mat.
Turen anbefaler på det varmeste, så fremt høydeskrekken ikke er et hinder ! God tur.